ULEFOSSLOSEN.
Fra det hønngamle Ulefoss.
Ulefosslosen
Øvre verket, ja sa folk, En samling av arbeiderboliger på Ulefoss, ja sa folk, sannheta er at Øvre Værket er en samling av Moelvenbrakker som ser ut som om de er kasta fra seg her, og nymalt i nyfalma rødmaling i anledning markeringen av Drømmemila, sa folk.
Ja sa folk..Det var her på Øvre værket at alle Lannas lause fævvlær samla seg, te formering i ymse kratt, det var trost, kråke, dævenskjære, ein og annen spurven gjøk, som hekka her på værket. For Gjerdesmutten flaug te Krestiania, sa folk.
Dere ska nå få ett lite utdrag fra Møkkaboka, om livet her på Øvre Værket, skrivi av hedersmannen, den ukjente og utskjelte Rudolf Møkkamann Jacobsen, med b. Han var meget ukjent for historielaget te Halvorsen på Ulefoss, men kjent for det kjære uttrykket, sa folk. Et utrykk med opphav fra Akersælva Hævvælva og Pissbekk.
Det var her det skjedde, sa folk. Her på værket, budde folka som gjekk på ærbene hos Capern.
I ei skrinn tid, hvor ærbesfolket levde på kebab og anna fast food fra Kaldekjelle område, fastfodd kom av hastigheta på matens tur gjennom systemet, sa folk.
Her budde blant anna Hønsemarja, hu var søstra te HønseLouisa fra Akersælva,, i Oslo, eller Krestiania som døm sa på den tia. Hu starta som stuepike, eller vaskekjærring som det egentlig var , på Aallegården, men så emigrerte hu te Værks sia og fekk ærbesasyl på øvre verket. HønseLouisa og Hønse Marja døm kom fra den samma høna, ikke rart døm hadde spesialisert seg på høne te folk, ein skulle ikke la ærbesfolka stå uttafårr høna, sa folk, Hønse Marja va den som sleppte ærbesfolka inn på kaffi med noko attåt, mest attåt. Sa folk.
Borti skuret der budde Skomaker Jørgen Trebånnær på nedre værket på øvre verket, han va litt på hæla, og levde dårlig på skoa te døm som hadde gått skoa av seg, ja det gjekk på sokkane laus sa folk. Men han blei ved sin lest, sjøl om han hadde lest og lest, og hva han ikke hadde lest, men lese kunne`n ikke.
I det blå rødmalte huset bakom foran utedassen, som han hadde inne, budde Konrad Måsadotten, han hadde Bokken privatskole hvor ærbesfolka lærte å bokke, drekke bokk, og åssen starte ein slåsskamp etter tre bokk, han var ein grunder, sa folk
I nabo gården så budde tippetipptippexstra eller lotto nevøen te filleonkeln te nevøn te den siste kallen som fyra opp masommen i 1907eller trygde Fred som han blei kalla, han levde av trygda som ikke var finni opp ,han er ein NAVer sa folk. Han hadde heller ikke fått med seg at masommen ikke blei bruka lenger.
På hjørnet av det lille raue huset , som va hvitt budde Vaskemarja, hu hadde nesten samme navn som Hønsemarja, og det var fordi hu fekk borje namnet så lenge hu vaska. Hu levde godt på vask av gamle loslitte blankisær og striskjorter som va innsmurte med havre lefse og gørr fra sikkel og anna dritt preik som blei slengt ut på ærbene. Sa folk.
Harru sett Capern sa folk, nei sa folk, jo sa Nils B Ugge, han gjekk i lære som bokholder, og hadde tittel Avisholder som lærling, Caper`n sitter i den vonde gostolen med Ipad`n,. Han hørte på spotify, og hadde kjøpt værks appen, og den virka som den værka, når ein skulla ha med seg alt som skjedde på værket, Caper`n var forut for si tid sa folk.
1927, eller tre på halv åtte kom Flommen, te Værket, men døm va så opptatt med dagsrevyen på den tia, så døm så ikke vannet steig så heile Torva og Sårr`n stod under vann. Ja vannet sto langt opp på flytebrygga ,Sa folk.
Rett her borte ligger
Kabbehåttbakken, den blei bruka te bakkestartsøvelsekjøring av ærbesfolka te caper`n, med trillebårr, eller bårra, sa folk, og bårra sku folka manøvrere full av bokk, eller tre halve som var brent heime borte i Febakke. men hver torsdag var det hest og kjærrefolket som brukte Kabbehåttbakken te bakke bakking, her går det baklengs sa folk, der kjærra te hesten gjekk rett i sentrumskafen så flipper spella flippa flipp, sa folk, enda caffen vakke bygd eingang.
Sivert i Stårr`n va vel einaste som ikke bruka Kabbehåttbakken, han hadde høgdeskrekk, sa folk. og sia han levde livet i stårr`n va`n ikke vannt te sånne ekstreme bakkær, sa folk.
Ein ska heller ikke glømme den store ulykka på toppen av Kabbehåttbakken, ein vårdag i oktober 19.34 om kvelden i 1934, her barka fire bårrekarer som sku te brygga å drekke bokk sammen ,med Sigurd Smed, han var yngste søster av tre brødre, siggen sagg og sugg , og samtidig den eldste av fire Smedlærlingær som innvandra te værket fra Akersælvas bredder i Krestianaia. Eller Oslo som folk sa på Vesthagen , Vesthagen folk var lissom litt finere på det døm. Men Sigurd Smed på værket, han hadde vikeplikt men brukte yrket som forkjørsrett, ja sa folk ,du køddær ikke med smeden på værket, så det var bare ein som fekk drekke bokk på brygga den kvelden. og heile Værket låg i ein eim a bokk heile hælja imellåm,
I skuret bakom uthuset te Konrad Måsadotten budde Adolf Bakstikkstuen, som fekk navnet etter eit lite heldig c moment hvor han kom litt for kvast innpå Inga Sy bakfra, som hadde bytte plass med Sivert i Stårr`n, hen blei aldri kvitt navnet Bakstikkstuen, Det e bærre kvalmt sa folk, folk syns det på den tia, ein skulle ikke ha drittongær på værket, færr sa folk.
Albert i skåpet, kom ut a skåpet som den første av tre søsken som ikke va søsken, men for døm som kjente`n så var`n det.Han var skapsnikker av yrke, men skjønte ikke at ein byggde skapet uttafra. Sa folk Så han måtte sprenge seg ut med resten av slekta som forskrekka tilskuære. Han va au den første skåp drankær på værket som bruka det som undertittel i kjærkeboka. Sa folk.
Inga Sy var lett på tråen, sa folk, hu sydde te hu så fanden med trå`n, her blei blankisær og strielefser og havreskjorter reparert så rampen på ærbene fekk bruka bokktrøyane etter hælja på ærbene, harru slåss på brygga sa folk? Og da må Inga Sy te pers, sa Konrad Måsadotten, det va han som sendte bokkfolka te Inga Sy på søndan ,ein kunne ikkje gå på ærbene hos Capær`n seanes som ein fille lurv,sa folk.
Siste værksboer , var ein døm trudde var baker, ja sa folk, står du her og elter og knar, hææ sa karen, ja skreik folk Knarud? Og sånn fekk han sitt navn, han er og kjent for å ha tilbakeført de leikestatva til sitt opprinnelige platutseende på værket, og ein ser hvor fint plast passer inn i denne kulturpærlen,
Og så er vi kommet te siste kapittel i Møkkaboka, hvor Rudolf Møkkamann Jacobsen med c, har tatt for seg Drømmemila,
Jacobsen`s så tidlig ut hvilke severdigheter som kom til å bli atraktive i Holla, For alle ligger i gamle HollaKommune, Ett navn som oser av kvalitet, Du hadde Holla gård, sjølve stasgården, sa folk,. Og ikke minst Holla målet, som er både talespråket, og fotballmål , ja sa folk for et flott Hollamål, når gamle Holla ball og beksem i stårr`n, scora. ett Hollamål er en og en halv liter heimbrent, sa folk. Og Holla er og ein fin plass som mange vil ha, for å sitte, Holla ein plass, sa folk.
Aalegården.
Oppe på hævven, ligger Hovedgården, eller Aallegården som folk sa på Sagene, Ja sa Sagenefolk, vi ser opp te Aall, og da fekk vi kink i nakken. Det er derfor Sagenefolk så litt overlegne ut, når døm egentlig var underlegne. Og ikke så rart at det var folk fra sagene, som stod ved sagene for Aall, Sagenefolk er noen ordentlige treskaller sa værksfolk, Og mange store slagere er blitt komponert der opp, When you say nothing at Aall, Aall by myself, . Ein skal heller ikke glømme Fiskeredskapene som blei produsert for å spe på inntekta te på museumsdrifta., Aalleruser, og Aallestegler, ska du få Ål må du bruke stegle fra Aall ,sa folk…
Ulefoss jernværk.
Ulefoss Jærnverk blei starta 3 på fem, eller 1657, sa folk, og Cappelfolka kjøpte værket 1832, rett etter at halvjsu hadde starta på NRK, og Caper`n Fløtta inn i kårboligen, innafår jerngjerdet, og blei en Holden mann, ja sa folk, hav var velstående, hadde 48 i sko .
På ærbene så laga døm åmm og åmm igjen, ein måtte fyre for å holde varmen i Trillebårrby`n, Det var dårlig med varmepumper på den tia,sa folk .Og det var her på ærbene døm laga staaaag, ikke kromstaag, men stag te kanalen, så folk fekk jekka seg ned, og båtane opp. Hver dag etter duggurd laga døm låkk, komlåkk te bruk seinære i historia, dessa komlåkka laga døm a skrapjærn fra nye låkk som døm støpte om te gamle jernlåkk. . og te dauefolk laga døm gravkors
Romneskjærka
Kjærka på Romnes, Blei satt opp som ett forsøk på litt finkristning av bøndane på Romnes, som hadde vært meire opptatt av korn, eller kønn som døm sa, som døm laga om te gårdsdrekke, ska si bøndane på Romnes kan lage brus sa folk.
Etter hvert så fløtte Husbukken inn i kjærka, og er fortsatt einaste beboer med slekta si, og i seinere tid har lufta rundt kjæke ein rensende effet på skjeldsorda som haggler der oppe dra golfbanen, sa folk.
Høyden,
Kjærkeruinene, eller Høyden, er den første kjærka som hadde grunnmur av leca, sa folk. Og som er satt opp på ein vulkan, den blei vulka sa folk. Og Kjærka blei bygd som garderobe, og for å kriste hopperane som hoppa i hollabakken, i tilfelle døm ikke fekk stoppa før de havna i Jehovadalen, Hopperane skal ikke inn i Riket`s sal, sa folk Og hver 16 mai er gamlepresten Kristen Kyrre Bremer ute å lufter tøfflane sine på Høyden, der han speider uttover tissejordet og katapultsteinen til historielaget.
Vrangfoss.
Hagbart Goffen, var ein grunder som starta med to tomme hender, og ei feit lommebok, , han hadde sett seg lei på døm Lundefolka som kom rekanes ner juva i Eidsbygda. Og slo seg ner på Lanna og Ulefoss. Så Hagbart satte i gang bygging av Lundesperra, ein forgjenger te fiskesperra.
Så han gjekk te NAV, siden trillebårra sto med flatt hjul, og fekk låne 500 mann te å ærbe for seg, eller jobbe som folk på Vesthagen sa. Sa takka være NAV, var dette den største ærbesplassen i Norge på den tia. Og da Lundesperra var ferdig, bytta Hagbart Goffen navnet til Vrangfoss, etter utallige konfrontasjoner med vrange Lundeheringer som ville søke asyl på Ulefoss, noen blei fløta videre te Skien, eller Faret, som folk sa på den tia.,Hagbart Goffen, invisterte siden i en urmakerforetning på Lanna, noe han hadde klokketru på, i Lannas ur tid.
Har`ru hørt om fensfeltet sa folk?
Fensfeltet.
Han s Siegel fekk det for seg 1653, eller meire presist 7 på fem, ein ettermiddag , at de skulle hakke litt i Bolladalen etter litt malm te værket, og trur du ikke døm holdt på nesten heilt te 1927, sa folk, men da var det slutt au, gruvefolka ska se dagsrevyen, sa folk, og så stengte de heile gruva. Og mye rart fant de, av søvitt, fenitt, melteigitt, strøsand og blågrus, men den hadde døm ikke navn på. Trygve i høllet, var minstemann i gruva, og han skulle ikke se dagsrevyn den dagen, so 1940 fekk han ein sms fra ein tysker som ville få ut litt niob, nei sa Trygve i Høllet, her ska ikke noe meire ut før etter dagsrevyen, og rett etter dagsrevyen ,2010 hadde Trygve finni eit par never thorium te framtidig bruk, men han ville ikke ha noe oppstuss om det sa folk.
Erre noen spørsmål? Nei takk sa folk.
Maren eller Sigmabodronninga , som den værksbudeia hu var. starta kommunehjælpa, ein innsamling av ongær som sku settas inn i ein ongehage og når alle værksonga som værka etter å værke var hanka inn, så sendte hu døm te Fagerli på Bærje, eller Hærregårdshavna, døm trudde døm var litt ffinere på det der oppe, sa folk, hu Maren, eller Maarn, hata folk som trang ein omsorgsbolig, og det ville ikke hu samle inn te, derfor blei Fagerli bygd, som eit monument for bøgda, sa folk.
Bårra.